FN pekte ut 2010 som det internasjonale naturmangfoldsåret. Året startet med en ved kjenning av at vedtatte mål ikke blir innfridde. Et toppmøte i FN i 2001 vedtok nemlig at tapet av biologisk mangfold skulle bli vesentlig redusert innen 2010. Norge og EU-landet vedtok å stoppe tap av biologisk mangfold i Europa innen 2010.
Disse vedtakene har ikke blitt respekterte hverken i Norge eller globalt. Snarere tvert imot. Ingen av målene for 2010 ble nådd. Vi er nå inne i den sjette bølgen av masseutrydding av arter, fordi flere titall av arter forsvinner hver dag. Det er naturlig at eksisterende arter forsvinner, og at nye kommer til. Men i dag skjer tapet at naturmangfold mye raskere enn det som er naturlig, og dette vil ytterligere bli forsterket av klimaendringene.
En kan spørre seg: Når kommer turen til oss menneske, som en av mange andre "ubetydelig" arter, for å forsvinne fra denne kloden? Kanskje ikke det største og mest konsekvensfylte tapet for naturen, snarere tvert imot, men trist for menneske, som på denne måten faktisk har klart det kunststykker å utrydde seg selv, etter først å ha tatt knekken på eksistensgrunnlaget sitt.
Enkelte mente det var urealistisk å vedta en målsetting om å stoppe tapet av biomangfoldet innen 2010. Men målet var viktig som en visjon for å få *betydninga av naturmangfoldet på dagsorden. Problemet var at dette ikke ble fulgt opp i praktisk handling.
Vi mangler en samlet plan for de nødvendige tiltakene, for feilen som blir gjort, er at alle inngrepene og belastningene på naturen blir sett på hver for seg. Samtidig kommer ikke verdiene av naturgodene godt nok med i regnestykkene når inngrep og tiltak i naturen blir planlagt.
Konvensjonen om biologisk mangfold skal etter planen vedta nye målsettingen på en partskonferanse til. Da står det bare tilbake å se hva som kommer ut av denne. I mellomtiden foregår artsutrydding og tap av biologisk mangfold raskere enn noen gang i menneskene sin historie. Kanskje vil ikke dette tapet stoppe opp før naturen kvitter seg med den arten som er skyld i alt dette. Istedenfor lange flyreiser, fine og dyre middager i kostbare kjoler og dresser, og noen korte og resultatløse konferanser, burde kanskje denne dramatiske og realistiske problemstillingen komme sterkere frem når "ansvarsløse" kvinner og menn fra de riker og skuldige landete samlast rundt konferansebordet, med sterkt fokus på det medfølgende "selskapslivet".